Med «faglig påfyll» holder du deg oppdatert på livreddende kunnskap til vår aller laveste pris. Det er hele 50 % fast rabatt for NSF-medlemmer!
Les merUkens podkastepisode handler om HRR (Heart Recovery Rate), eller på norsk hjertefrekvensgjenopprettelse. Er dette en skjult skatt i treningsfysiologien som også kan brukes i klinikk? Eller er dette bare nok en opphauset greie uten praktisk relevans?
Erik og Nils Christian gjennomgår denne spennende studien og diskuterer både styrker og usikkerhet knyttet til en slik måling.
For å få maksimalt utbytte av ukens episode anbefales det å starte med forrige ukes episode hvor vi snakker om autonom regulering av hjertefrekvens (inkludert grevlinger og ereksjon). Du kan også lære i dybden om det autonome nervesystemet og autonom funksjon i våre videoforelesninger på MedEasy.no. Du kan også se oversikt over alle våre videoforelesninger her.
Hva er en «god» hjertefrekvensgjenopprettelse?
HRR (Heart Recovery Rate) defineres som hvor mye hjertefrekvensen faller i løpet av 1 minutt etter maks anstrengelse, under aktiv hvile. Noen studier bruker også 2 minutter.
For omtrent hver niende slag per minutt forbedring i hjertefrekvensopprettelse, vil du se omtrent en to ganger reduksjon i risikoen for død. Kilde: Cole et.al, NEJM, 1999.
Hvordan ble HRR målt i studien?
Studien som ble publisert i The New England Journal of Medicine i 1999 brukte noe som kalles en Bruce-protokoll (en av måtene som brukes til å belaste folk for en kardiovaskulær stresstest). De samlet 2400 pasienter som ble utredet for hjertesykdom, og kjørte dem gjennom en Bruce-protokoll, noe som betyr at de lot dem løpe til de fikk symptomer (kortpustethet, EKG-endringer eller brystsmerter, osv.) Deretter ble de samme menneskene fulgt i seks år for å se hvordan det gikk med dem. Gjennomsnittsalderen for disse menneskene var 57 år. Stresstesten ble etterfulgt av aktiv restitusjon, som innebar å gå veldig sakte (ca 2,5 km/t) med en liten stigning på 2,5 %.
Det de målte var:
1) Hva var testpersonenens hjertefrekvens på det høyeste nivået?
2) Hva var den ett minutt senere etter en aktiv restitusjon?
Hva fant studien, og kan dette brukes i praksis?
I følge studien som vi gjennomgår i podkasten er unormal HRR (altså at man forblir høy i puls lengre enn normalt) definert som et fall på mindre enn 12 slag per minutt. Alt som var over 25 til 30 slag per minutt i opprettelse ble betraktet som utmerket.
I episoden kan du høre Erik og Nils Christian argumentere for og imot den praktiske anvendelsen av disse observasjonene, og de snakker også en del om svakheter med observasjonsstudier som er viktige å ta hensyn til før man anvender resultater som dette i klinikk. Erik og Nils Christian har litt ulike syn på hva HHR faktisk måler og hvorfor man observerer en så tydelig sammenheng mellom HRR og dødelighet.
Konklusjon
Våre to leger blir ikke helt enige, men slår fast at HRR (hjertefrekvensgjenopprettelse) er sterkt assosiert med dødelighet i dette studiet, og man gjør samme funn i tilsvarende observasjonsstudier. Sannsynligvis er HRR en brukbar indikator for autonom funksjon, og målingen har definitivt en mulig anvendelse i toppidrett. HRR kan forbedres betydelig med jevnlig trening, og kan kanskje motivere noen pasienter og mosjonister på samme måte som forbedring i VO2-maks og hvilepuls. Direkte anvendelse i klinikk er litt vanskeligere å se for seg ettersom målgruppen i praksis ofte er vanskelig å stressteste til makspuls uten at det medfører risiko, og en slik undersøkelse vil være ressurskrevende å gjennomføre som standard undersøkelse.
Relatert:
Dekker MedEasy ditt pensum?
Hvorfor MedEasy til dine ansatte?
