Basalgangliene er et nettverk av nerveceller i hjernen som har som oppgave å planlegge og styre bevegelser. En viktig del av dette systemet er substantia nigra, et område som produserer signalstoffet dopamin. Dopamin gjør at bevegelsene våre blir jevne, koordinerte og kontrollerte. Ved Parkinsons sykdom ødelegges nervecellene i substantia nigra gradvis. Dette fører til dopaminmangel, og kommunikasjonen mellom strukturene i basalgangliene forstyrres. Resultatet er at bevegelsene blir langsomme, stive og mindre presise.
Sykdommen utvikler seg gradvis og kjennetegnes av tre hovedsymptomer: skjelving i hvile, langsomme bevegelser og økt muskelstivhet. Etter hvert blir balansen redusert, og det blir vanskeligere å starte bevegelser. Et tidlig tegn kan være nedsatt luktesans, som ofte opptrer flere år før de motoriske symptomene viser seg.
Personer med Parkinsons sykdom får ofte en karakteristisk gange med korte, subbende steg, fremoverbøyd kropp og lite armsving. Ansiktsmimikken kan bli mindre tydelig, og muskelstivheten kan merkes som motstand når man forsøker å bevege leddene. Diagnosen stilles når pasienten har de typiske kjernesymptomene, og når andre mulige årsaker til plagene er utelukket gjennom klinisk undersøkelse og eventuelt bildeundersøkelser.
Parkinsons sykdom kan ikke kureres, men symptomene kan lindres betydelig. Hovedbehandlingen er legemidler som øker dopaminnivået i hjernen. Dette reduserer skjelving, stivhet og langsomme bevegelser, og mange får god effekt av behandlingen, selv om symptomene ikke forsvinner helt. I tillegg behandles ikke-motoriske symptomer som depresjon, angst og søvnproblemer ved behov. Fysisk aktivitet og fysioterapi er viktige tiltak for å bevare gangfunksjon, bevegelighet og balanse. Slike tiltak bør være en fast del av behandlingsplanen, sammen med god veiledning, støtte i hverdagen og hjelp til å mestre psykiske og kognitive utfordringer.
Sykdomsforløpet varierer mye fra person til person. Noen får milde plager i mange år, mens andre opplever raskere funksjonstap. Generelt utvikles sykdommen langsomt, og levealderen er vanligvis den samme som i befolkningen ellers. Likevel kan sykdommen føre til gradvis tap av funksjon og redusert livskvalitet, og mange får etter hvert behov for hjelp i dagliglivet. Risikoen for demens er fem til seks ganger høyere enn i resten av befolkningen, og når den oppstår, skjer det som oftest i form av lewylegeme-demens, som er nært beslektet med Parkinsons sykdom. Selv om sykdommen innebærer økende utfordringer, kan tett oppfølging og riktig behandling bidra til at mange lever godt og lenge med diagnosen.
