Ved kols-forverring øker inflammasjonen i luftveiene. Luftveiene blir trangere, slimproduksjonen øker og det blir vanskeligere å puste. Pasienten opplever ofte betydelig mer tungpust enn ved den vanlige variasjonen fra dag til dag. Samtidig øker gjerne hosten og mengden slim, og slimet blir ofte seigt eller gulgrønt ved infeksjon.
Ved klinisk undersøkelse ser man ofte økt respirasjonsfrekvens, økt puls og lav oksygenmetning. Mange pasienter bruker også aksessoriske respirasjonsmuskler og virker anstrengte i pusten. Ved alvorlige forverringer kan pasienten utvikle respirasjonssvikt med lavt oksygennivå og opphopning av CO₂ i blodet.
Behandlingen ved kols-forverring har som mål å redusere obstruksjonen i luftveiene og bedre ventilasjonen. Pasienten får derfor vanligvis mer av sin faste inhalasjonsbehandling og i tillegg korttidsvirkende bronkodilatatorer som salbutamol. Dette kombineres ofte med ipratropiumbromid, som også bidrar til å utvide luftveiene. Ved uttalt respirasjonsbesvær kan CPAP brukes for å holde luftveiene åpne og redusere respirasjonsarbeidet. Noen pasienter kan også ha behov for intensivbehandling eller respiratorstøtte.
Mange pasienter trenger også oksygenbehandling. Oksygen gis forsiktig og justeres etter oksygenmetningen, fordi enkelte pasienter med alvorlig kols kan få opphopning av CO₂ i blodet dersom de får for mye oksygen. Derfor følger man nøye med på respirasjon, oksygenmetning og blodgassverdier under behandlingen.
For å dempe inflammasjonen i luftveiene behandles pasienten ofte med systemiske steroider, vanligvis prednisolon. Behandlingen gis som regel i fem dager og kan redusere symptomene og forkorte sykdomsforløpet. Dersom man mistenker bakteriell infeksjon, behandles pasienten med antibiotika. Dette er særlig aktuelt ved økt tungpust, økt slimmengde eller endret slimfarge.
Tidlig behandling av kols-forverring er viktig for å redusere risikoen for alvorlig respirasjonssvikt og behov for sykehusinnleggelse.
