Ileus kalles ofte tarmslyng, men dette begrepet kan være misvisende. Det er ikke alltid slik at tarmen faktisk har slynget seg. Vridning av tarm, såkalt volvulus, er én form for mekanisk ileus, men tilstanden kan også skyldes andre mekaniske hindringer som sammenvoksninger i bukhulen, inneklemt brokk eller svulster. Ved paralytisk ileus er det ingen fysisk blokkering, men tilstanden skyldes opphevet eller betydelig redusert peristaltikk i tarmen.
Felles for mekanisk og paralytisk ileus er at tarminnholdet ikke kommer videre, men hoper seg opp i tarmen før området der passasjen stopper. Dette fører til utspiling av tarmen og økt trykk i tarmveggen. Etter hvert kan blodforsyningen til tarmen bli redusert, og i alvorlige tilfeller utvikles iskemi (nedsatt blodforsyning) og videre nekrose (vevsdød).
Når tarmveggen strekkes, oppstår sterke magesmerter. Ved mekanisk ileus er smertene ofte takvise, fordi tarmen forsøker å presse innholdet forbi hindringen, mens smertene ved paralytisk ileus ofte er mer konstante og diffuse. Pasienten har som regel også kvalme, oppkast, utspilt mage og manglende avgang av luft og avføring. Pasienter med ileus kan raskt bli alvorlig syke på grunn av væsketap og elektrolyttforstyrrelser, og må derfor observeres tett.
Ved klinisk undersøkelse kan man høre ulike tarmlyder avhengig av type ileus. Ved paralytisk ileus, der tarmen står stille, er det vanlig med fravær av tarmlyder. Ved mekanisk ileus kan man derimot ofte høre metallisk klingende tarmlyder, som oppstår når luft presses gjennom en væskefylt og trang tarm. Det er også viktig å gjøre rektal eksplorasjon for å kjenne etter om noe blokkerer endetarmen og vurdere innholdet i endetarmen. I tillegg bør man undersøke eventuell stomi og se og kjenne etter brokk, særlig i lyske, navle og tidligere operasjonsarr.
For å avlaste tarmen, lindre smerter og redusere risikoen for oppkast og aspirasjon, legges det ofte ned en nasogastrisk sonde; et plastrør som føres via nesen ned i magesekken, slik at luft og tarminnhold kan suges ut. Samtidig gis væske intravenøst for å forebygge dehydrering, og smertestillende og kvalmestillende gis intravenøst for å behandle symptomer.
Behandlingen av ileus retter seg mot årsaken. Ved mekanisk ileus er det som regel nødvendig med kirurgi for å fjerne hindringen i tarmen. I enkelte tilfeller kan koloskopi forsøkes, for eksempel ved volvulus, hvor man noen ganger kan vri tarmen tilbake i riktig posisjon.
Ved paralytisk ileus behandles tilstanden ofte konservativt dersom pasienten er stabil. Tarmfunksjonen vil i mange tilfeller komme i gang igjen når den utløsende årsaken behandles, for eksempel ved infeksjon som behandles med antibiotika. Dersom det oppstår tegn til komplikasjoner som perforasjon (hull i tarmveggen) eller iskemi, eller pasientens tilstand forverres, vil det likevel være behov for operasjon også ved paralytisk ileus.
