Den eksakte sykdomsmekanismen bak delir er ikke fullt ut kjent. Hjernen er imidlertid svært avhengig av stabile fysiologiske forhold, og ulike belastninger på kroppen kan forstyrre hjernens funksjon og utløse delir. Risikoen er særlig høy hos pasienter med økt sårbarhet, som høy alder, demens, kronisk sykdom eller skrøpelighet. Akutte hendelser som infeksjon, kirurgi, traumer eller bruk av mange legemidler kan utløse tilstanden. Delir oppstår derfor ofte når en sårbar pasient utsettes for en medisinsk belastning.
Delir kjennetegnes av akutt debut og et svingende symptombilde gjennom døgnet. Redusert oppmerksomhet er et sentralt kjennetegn. Mange pasienter får også kognitiv svikt, hallusinasjoner og forstyrret døgnrytme. Symptomene kan arte seg på ulike måter. Ved hyperaktivt delir er pasienten ofte urolig, rastløs og agitert. Ved hypoaktivt delir er pasienten derimot sløv, passiv og har redusert motorisk aktivitet. Den hypoaktive formen kan være vanskeligere å oppdage. Pasienter kan også ha en blandet type delir, hvor det veksles mellom hyperaktivt og hypoaktivt delir.
Diagnosen delir stilles på bakgrunn av kliniske observasjoner og vurdering av pasientens symptomer, eventuelt ved bruk av screeningverktøy som CAM. Siden delir skyldes en underliggende medisinsk tilstand, må utredning av mulige årsaker skje parallelt med diagnostiseringen.
Behandlingen retter seg først og fremst mot å identifisere og behandle den utløsende årsaken. Prognosen bedres når utredning og behandling starter tidlig. I tillegg er ikke-medikamentelle tiltak sentrale i behandlingen av selve delirtilstanden. Dette kan være mobilisering, tydelig kommunikasjon, hyppig reorientering og tilgang til klokke og kalender. Rolige og oversiktlige omgivelser kan også bidra til å redusere forvirring.
Legemiddelgjennomgang er en viktig del av behandlingen. Bivirkninger og interaksjoner mellom legemidler kan bidra til delir, særlig hos eldre som bruker mange medisiner. Enkelte legemidler kan brukes for å dempe uttalt uro eller aggresjon, men bør brukes med stor forsiktighet og bare når ikke-medikamentelle tiltak ikke er tilstrekkelige. Når den underliggende årsaken behandles, vil forvirringssymptomene som oftest gradvis forsvinne.
Forebygging av delir er særlig viktig hos eldre og andre sårbare pasienter. Tiltakene handler om å opprettholde stabile forhold for hjernen. Dette innebærer blant annet å sikre god døgnrytme, tilstrekkelig væske og ernæring, forebygge obstipasjon og sørge for at pasienten bruker briller og høreapparat ved behov. Unødvendige endringer i omgivelser eller personale bør også unngås hos sårbare pasienter.
