Med «faglig påfyll» holder du deg oppdatert på livreddende kunnskap til vår aller laveste pris. Det er hele 50 % fast rabatt for NSF-medlemmer!
Les mer(Gjesteinnlegg fra Marie Aall Sommerud)
“Oi, for et bra spørsmål!” Jeg heter Marie Aall Sommerud ,og jeg er sykepleier som går siste året på master ved NTNUs Entreprenørskole sammen med Elise Hamnes Høvik og PhD stipendiat Vårin Vaskinn. Spørsmålet i tittelen ble stilt (litt humoristisk) av Nils Christian i vår podkastepisode om entreprenørskap i sykepleierfaget hvor vi alle tre deltok.
For å svare på spørsmålet må jeg starte med et annet: for hva er egentlig entreprenørskap? Et svevende begrep som kan være vanskelig å sette ord på. For meg så er det et mindset. Et mindset som er trent på å se problemer og tør å utfordre dagens praksis.
Se for deg at du gjør en av eksamensoppgavene til Medeasy på slutten av en video du akkurat har sett. Spørsmålet er vanskelig, og du husker ikke helt svaret. Likevel har du en liten tanke om hvor du vil, og dermed tar du pennen fatt og rabler noe ned på papiret. Det er i dette sekundet du utfordrer deg selv til å bruke den kreative delen av hjernen til å løse et problem som virker umulig. Tross alt er det viktigste at du ikke svarer blankt! Det nest viktigste er at du ikke ser på fasiten og skriver av, da lærer du jo ingenting. Det kan oppleves krevende, frustrerende og kanskje til og med håpløst! Men en dag kommer eksamen, og da må du ha trent på at akkurat dette kan skje. Så sammenligner du svaret ditt med fasiten, det er gjerne ikke perfekt – men du vet hva du skal forandre. Poenget er at du har aktivisert dine kreative og løsningsorienterte evner til å prøve å løse et problem, fremfor å skrive av fasiten. Og slik lærer du. For læring er, som Nils Christian poengterer gang på gang, en aktiv prosess.
Nå kan du tenke deg at eksamenspørsmålet til Nils Christian byttes ut med problemstillingene helse-Norge står overfor i dag. 260 000 mennesker i helsekø, eldrebølge, om seks år vil vi mangle 28 000 sykepleiere og budsjettene strammes inn. Nå er det ikke lenger snakk om en eksamen som kommer, utfordringene har allerede kommet, og vi står midt i dem. Akkurat som Florence Nightingale på Krimhalvøya i 1853 måtte finne en løsning da det kom 500 nye skadde soldater til hennes allerede fulle sykehus, må vi finne løsningen på våre utfordringer. Så hvordan skal vi løse dem? For oss som for Florence: her finnes det ingen fasit å skrive av. Nettopp derfor er det så viktig at du har trent på å ikke skrive av fasiten! Noen vil si at dagens løsninger er bra nok og antyde det som en fasit. Men hva skjer om du godtar det? Jo, på samme måte som om du skriver av fasiten i anatomi, vil det ikke skje noen endring i kunnskapen din eller i helse-Norge. Du godtar og tilpasser deg de institusjonelle rammene du blir gitt. Du unngår å stimulere dine kreative og løsningsorienterte evner som kanskje bærer fremtidens løsninger.
Det sies at det som skiller mennesker fra kunstig intelligens i dag er at vi har subjektive meninger, det har ikke maskiner. Så da må vi bruke dem! Ikke bli en maskin som tilpasser seg og godtar det institusjonelle rammeverket. Som Einstein sa: «Galskap er å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat”. Hvis vi skal håndtere helsekøer, eldrebølge, sykepleiermangel og stramme budsjetter, må det skje endringer!
Så hvordan skal vi møte helsekø, eldrebølge, sykepleiermangel, og stramme budsjetter? Jeg hørte på en konferanse at det å endre et helseforetak er som å flytte en kirkegård. Du får ikke noe hjelp av de som er der. Dermed er det opp til oss, fremtidens helsevesen. Det er vi som sakte, men sikkert skal ta over skuta. Det er opp til vår kreativitet og våre løsningsorienterte evner. Så er det viktigste av alt, her som på eksamen, ikke svar blankt! Alle monner drar. Sier du at du ikke er kreativ? Tull! Ingen kan løpe sitt beste maraton uten å ha trent. For det handler om nettopp det, trening. Trene opp et mindset som kan svare på det ene spørsmålet på anatomieksamen du ikke var forberedt på. Trene opp et mindset som identifiserer problemer og ikke godtar at slik er det bare. Trene opp et mindset som utfordrer de institusjonelle rammene vi blir satt i. Trene på å stå i det ubehagelige. For ja, det er ubehagelig å utfordre, men det er utenfor komfortsonen vi vokser.
Så hvorfor svikter jeg mine syke og døende pasienter?
Jeg har aldri sviktet dem. Tvert i mot jobber jeg hver dag med min startup for å gjøre en endring for en nedprioritert pasientgruppe. Jeg står ikke lenger i en hvit kittel i det som anses som førstelinjesoldat, men jeg står i førstelinjen i kulissene sammen med andre som er med på å utfordre de institusjonelle barrierene i helsevesenet. Der står jeg med et mål om å gi mer verdi til flere pasienter enn jeg kunne alene. Det er ikke enkelt, men det er heller ikke derfor vi gjør det. Forandring må skje nå!
Hør hele podkastepisoden om entreprenørskap i sykepleierfaget
Hvis du er interessert i å diskutere videre eller har lyst å lære mer om NTNU’s Entreprenørskole, så ta kontakt med meg på LinkedIn.
